Until you dare to go where no man has ever been before
To loeave behind the safety that you struggled for
And to get a taste of madness
Until you dare
To open up your heart and get it spat upon
Drink the wine and smell that sadness
Take the goodness with the badness
Until you dare

How will I know how far you might have gone
How high you might have climbed, haw hard you might have fallen
How will I learn how good it feels to be alive
How you gonna learn how to fly when you’re so busy crawling
God knows where

Until you dare to go where your mind has never been before
To know who you are and what you’re living for
And break the ties that bind you

Until you dare
To open up your eyes and see what’s going on
See the light you left behind you

Go ahead and let it blind you
Until you dare

How will I know how far you might have gone
How high you might have climbed, haw hard you might have fallen
How will I learn how good it feels to be alive
How you gonna learn how to fly when you’re so busy crawling
Until you dare

How will I know how far you might have gone
How high you might have climbed, haw hard you might have fallen
How will I learn how good it feels to be alive
How you gonna learn how to fly when you’re so busy crawling
How much more will you take before you make your move
How you gonna learn how to live
Instead of just simply dying
Until you dare

I hine hårde dage da øldrikk og svir,
hallingdølens knivblad satt løst i hans slir,
da kvinnene til gilde bar likskjorten med
hvori de kunne legge sin husbonde ned.

Stod der et blodig bryllup i Hemsedal ensteds,
hvor lek og dans var tystnet og karene slo krets.
Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring
stod to med dragne knive og et belte spent ikring.

Og som utskårne støtter i hvilende ro
står ennu fire karer i kretsen om de to
De løfter tyrilysen mot det sorte bjelketak,
hvor røkens hvirvler samles til et rugende lag.

forgjeves tvenne kvinner med hyl trenger frem,
å bryte det faste gjerde der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake av de muskelsterke menn,-
og spillemannen rolig går til kjellertrappen hen.

Nu skal han ned å tappe; ti den seirende mann,
kan saktens vel beh|ve å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes de kun med blodets tap;
så må vel åren fylles fra tønnetutens tap.

Men da han stod i kjeller’n han så i et blålig skinn
‘en sitte er på tønnen og stemme felen sin.
Og karen holdt en omvendt, tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke så snart han hadde stemt.

Det var et spill som dugde det klang som vred manns ord,
som hugg av stålstemt bile og som veneslag i bord.
Det jublet og det hulket i det skumle kjellerhall
da slåttens toner endte med et rungende mannefall.

Taus spillemannen lyttet til de mektige løp;
det var som spillets vivler nedad ryggen på ham krøp.
Så spurte han denannen: «Hvor l&aerlig;rte du den slått:»
Han svarte:»Det er det samme, men minn deg den blott!»

Nu mannen ned seg lutet og etter tappen tok –
da så han hestehoven som takt mot tønna slo.
Han glemte rent å tappe, han sprang i stuen opp –
der løftet de fra gulvet den falne mannekropp.

Fanitullen kalles ennå den ville slått,
og dølene den spiller, og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner under øldrikk og svir,
da løsner ater kniven i hallin

gdølens

slir

.